Å bare være

Hva skal du gjøre i påsken? Kjenner du igjen det spørsmålet? Gjøre, vi skal alltid gjøre noe…. Det har blitt det riktige. Det riktige spørsmålet å spørre. Jeg gjør det selv når jeg møter mine.

Jeg kjenner selv at jeg blir alltid så stressa av disse spørsmålene, hva jeg skal gjøre? Er det greit å si at man bare skal være hjemme? Senke pulsen? Pusle litt i huset, lese en bok, gå en tur, møte venner og familie. Eller bare være.

For meg er det greit å si det, men det er litt som om jeg øver meg. For jeg kjenner med en gang på at jeg må jo gjøre noe, for å akseptere mine dager. Jeg syns dette er fryktelig slitsomt. Jeg skulle gjerne bli kvitt disse tankene. Tankene om at når jeg sitter helt stille, bare er, så er det også helt greit. Sitte her helt stille med mine tanker, mine følelser.

Kanskje påsken er en fin tid å bare sitte stille, med mine tanker og følelser? Er dette en tid jeg kan akseptere at jeg kan sitte stille og bare være? For jeg gjør det, sitter stille. Jeg trenger det. Men jeg får så dårlig samvittighet. Hva pokker liksom. Så blir jeg sint på meg selv fordi jeg får dårlig samvittighet. Det er jo helt krise. Det blir som en vond sirkel av tanker, når kroppen bare trenger ro.

Her løper jeg rundt hver dag, jeg setter meg selv i aktivitet for å ikke kjenne på disse følelsene av dårlig samvittighet, for å sitte stille. For jeg er lært at jeg ikke skal sitte stille eller jeg vil være som andre, jeg vil også gjøre noe. Vil ikke være utenfor.

Hvordan kan jeg akseptere at det er helt greit å sitte helt stille?

Jeg kan kjenne at kroppen liker at jeg sitter stille, at den kan få tid til å bare være. Pulsen roer seg, kroppen sier i fra sult eller metthet, jeg kan merke hva den trenger av input, frisk luft eller søvn, trenger den påfyll av andre mennesker eller stillhet. Kroppen får tid til å restituere seg. Den trenger det sårt, etter to år med medisiner og andre påkjenninger, som operasjon, cellegift, strålebehandling, undersøkelser, sprøyter, ventetid, frykt, angst, bivirkninger. Jeg kunne fortsette.

Fader, jeg blir litt sint også, hvorfor kommer disse tankene om dårlig samvittighet, av å sitte stille. Det kommer også tanker om at jeg fortjener jaggu å sitte stille. Når det blir så tydelig hva kroppen har vært igjennom. Så får jeg følelsene av omsorg for meg selv, at jeg har da løpt nok med denne kroppen.

Jeg vet ikke hva du kjenner på av følelser for å sitte stille eller bare være som jeg også kaller det? Jeg vil så gjerne ikke kjenne på følelsen av dårlig samvittighet og jeg vil så gjerne at du heller ikke skal gjøre det. Du har løpt like langt. Du er kanskje heller ikke helt i mål, kanskje må du løpe litt til.

Husk å roe ned av og til, finne ditt pusterom, kjenne hva kroppen trenger og følg den veien. Jeg vil også gjøre det, så er vi sammen.

Jeg vil fortsette å lytte og bare være.

Jeg vil akseptere mine behov, også det å være i stillhet.