Håp

Når jeg tenner julelysene i disse dager, tenner jeg ett lys for håp. Hva tenker jeg på når jeg høre ordet håp, hva betyr det for meg?

Håp.

Jeg tenker dette ordet har en fantastisk kraft i seg. Det gjør at jeg har lyst til å fortsette. Fortsette livet som kommer til meg med alle mulige utfordringer. Håpet, gir meg en følelse av varme, jeg kjenner etter og får opp ordet vakkert. Jeg får et håp om å finne mannen jeg vil elske, lyst til å møte sommeren igjen med bare tær i gresset, et håp om et liv helt frisk. Håp gir meg lyst til å leve.

Hva skulle jeg gjort uten håp? Hva hadde skjedd da? Hvis alt håp er ute?

Det kommer opp så mange spørsmål i hodet og behov for å bruke tid. Når jeg spør meg disse spørsmålene, kommer det opp vanskelige følelser, angst og frykt. Det er som om jeg ikke tørr å tenke de baner. Kanskje er det det som har reddet meg.

Jeg husker jeg valgte bevisst håpet, håpet på det beste da jeg var syk. Jeg drømte meg nesten vekk i alt håp om å bli frisk. Fokuset mitt var å bli frisk, og håpe på de aller beste resultatene av det jeg gjorde for og mot meg selv. Jeg fortalte gode ord til meg, jeg klarte å slappe av med gode tanker. Det var som om jeg passet på meg selv på en helt ny måte, bare for meg. Og jeg lærte meg til å fortsette med akkurat dette. Jeg gjør fortsatt gode ting for meg og når jeg ønsker å oppnå mer enn det som står i min makt, tenker jeg på håpet. Det å sende håpet dit jeg skal, i alt det jeg gjør og til de jeg møter på min vei. Som en meditasjon, med sin helt en egen kraft.

Det er som om håpet blir en veiviser, jeg finner det jeg leter etter.

Håpet bringer inn hva som er viktig for meg, hva jeg har behov for, hvem jeg skal dele tiden med, hva jeg skal gjøre i den tiden jeg har her på jorden. Hvordan jeg skal bruke min energi på best mulig måte for meg.

Dette har ikke vært lett bestandig og jeg har behov for teknikker for å hjelpe og støtte meg til. Jeg vil gjerne dele en meditasjon, kontakt med månen. En meditasjon jeg egentlig har gjort ubevist, men som jeg ble introdusert med for ikke lenge siden og da falt mye på plass for meg, hvorfor jeg har hatt så fasinasjon til månen og dens kraft.

Jeg tenker vi alle har behov for håp, også i livet uten sykdom.

Når jeg kjenner jeg har behov for støtte så sender jeg tankene med håp, til det jeg trenger støtte til. Når jeg håper på god bilder etter undersøkelser, skal på et mer utfordrende møte på jobb, skal møte nye mennesker eller ja, håp til denne bloggen. At den vil hjelpe. Så sender jeg alltid håpet dit før jeg kommer frem. Sender gode ord, gode tanker, gode følelser også med det jeg skriver.

Jeg merker pulsen går ned, når jeg gjør disse ritualene om jeg kan kalle det det. Jeg kan merke jeg blir lettere. Jeg merker jeg kommer i kontakt med meg selv på en annen måte. Og det beste er at jeg ikke gruer meg til dit jeg skal eller til dem jeg skal møte. Det blir mer å ta det som kommer, og det kommer som oftest med de best beskjeder, energier eller et videre håp blir tent.

Meditasjon gir rom til å finne min vei til håp.