Det er helt stille i huset mitt. Jeg har tent i peisen og laget meg en deilig kopp kaffe. Det nærmer seg jul og jeg kan merke en helt annen energi i huset. Det er rolig, men samtidig en spent energi som har bredt seg over hele huset her, i hver krok kan du merke det. Vi har mange forventninger til julen og det den komme med av forberedelser, ønsker og gaver, lukt av gløgg og deilig mat. Men også følelsen av savn og sorg kommer, merker jeg.
Jeg merker savn, savn etter besteforeldre, som alltid var der til jul. Jeg tenker tilbake på de årene da jeg forberedte julen som barn, hvor spent jeg var sammen med mine besteforeldre. Jeg hjalp alltid til i farmor sitt hus, med servise, brettet servietter. Bestemte hvem som skulle sitte hvor. Det luktet sirupsnipper, kalkun med den beste sausen, juletreet som ble pyntet med flagg og alle pakkene som ventet på å bli delt ut. Det var tradisjoner som ikke ble rikket på. Det er gode minner å ha, men personer og en tid jeg savner her jeg sitter som 45år.
Så merker jeg en sorg ovenfor mine egne barn og det er så mange av disse barna, som må deles i julen mellom foreldre, hit og dit, gaver her, forberedelser der. Tradisjoner som går i alle retninger. Sånn har det blitt, foreldre som setter sine behov foran barnas. Sånn har det blitt hos oss. Når spør vi hva barna vil, hvordan ønsker de at julen skal være? Er det riktig å ikke spørre dem? Vi legger planer for dem, sier de skal hit og dit, gaver her og pepperkakehus der. I år skal de feire julen her og neste år der. Hvilke tradisjoner og rammer får dem?
Jeg husker også mine juler som skilsmisse barn, jeg ble fraktet hit og dit. Juleaften her og juleaften der. Det er sånn det ble. Alle ville feire juleaften med meg, og jeg kunne ikke være flere steder på en gang, derfor ble det dratt ut i tid og forberedt flere ganger. Jeg tenker det er en god tanke, men for meg som barn var det slitsomt. Mange mennesker, mange følelser, endringer hver dag og forventningene til meg var andreledes dit jeg kom.
Jeg har trøstet mine barn denne julen, de vil ikke være skilsmisse barn, det er for slitsomt. Forståelsen av at barna blir slitne er ikke tilstede. «Dette tåler de, det er jo jul. Vi skal jo bare kose oss.» Jeg har lovet dem at 3. juledag er avslapningsdag. Da skal vi ingenting. Ingenting. Samtidig er det jo mange koselige opplevelser vi har. Forberedelser, ønsker, samme julekalender som alltid med gaver på, brente mandler som farmor har laget. Lukt av røkelse da juletreet er av plastikk, familie som kommer på besøk. Det blir som vi alltid har gjort her hjemme.
Jeg er spent på hva de sier når de blir eldre, hva husker de? Hvilke minner tar de med seg videre til sine tradisjoner?
Jeg velger å huske juleaften hos farmor, med ny symaskin så jeg kunne sy til dukkene mine. Sirupsnippen som lå trygt nede i kjelleren, men som kom frem hver eneste kveld. Godteriskålen med lokk og røyklukt som blandet seg med lukten av friskt juletre. Jeg velger å tenke at barna mine vil gjøre det sammen, velge det fineste ved julen. Velge tradisjonene om brente mandler og julemiddagen med familie rundt bordet. Latter og kos. Jeg håper det er disse minnene setter seg fast hos mine barn.
Legg igjen en kommentar